Jeg har sett alle de store dansefilmene; Saturday Night Fever, Fame, Flashdance og Dirty Dancing. Det var jo også obligatorisk å gå på Saturday Night Fever-dansekurs i ungdomsårene. John Travoltas hoftevrikk er fortsatt legendariske, og vi var en hel tenårings-bevegelse som til slutt ikke kunne gå normalt, men beveget oss etter Saturday Night Fevers rytmer fra vi sto opp til vi la oss.

Ingen av filmene har vel noen gang kvalifisert til Oscar; historiene er syltynne og alt handler om å vinne en eller annen dansekonkurranse ispedd romantisk puls, trange tights, paljetter og svettebånd. Men det er likevel en jernvilje som gjennomsyrer filmene. Det handler om å ikke havne i bakerste danserekke, om å vinne over klassemotsetninger, etniske barrierer og ikke minst; å vinne over seg selv. Å snu noe negativt til noe positivt.

Jeg møter virkelighetens dansedrama i en dansesal hver ettermiddag i opptreningen til premieren på Skal Vi Danse lørdag 19. september. Og det handler verken om store klasseskiller, lidenskap eller ødelagte liv. Det handler rett og slett om noe så uglamorøst som hard trening.

Vi gjør opp status i gangen foran de tre treningssalene: Jan Thomas, Hallvard, Carsten, Charter-Svein og jeg. Hvordan går det egentlig? Vi opptrer nesten litt tenåringsbeskjedne overfor hverandre. - Jo da, trinnene sitter bedre og bedre, men det går bare så altfor fort når musikken settes på…

Vi er støle i muskler vi ikke visste at vi hadde, treningstøyet klistrer seg ulekkert og dyvått inntil overkroppen, vi puster og peser og har fortsatt lang vei fram til den paljettbesatte premieren.

Les Ellens første blogg her
Les Ellens andre blogg her
Les Ellens tredje blogg her

Nå er det offisielt hva vi skal danse. Lars Alexander og jeg trener iherdig på Cha-Cha-Cha, en dans som dukket opp i Amerika tidlig på femtitallet og som var en videreutvikling av den latinamerikanske dansen Mambo. Dansen begynner tellingen med to, og det er som å lære seg latin baklengs. Huff, så vrient og ulogisk.
Musikken er fra Dirty Dancing og heter Stay, sunget av Cyndi Lauper. Fengende og feel good. Vi er enig om at vi tåler å høre den noen hundre ganger fram til premieren…
Jeg vrikker det hoftene tåler, strekker beina etter refs fra Lars Alexander, holder inn magen så godt jeg kan, og prøver å få med meg noenlunde latinske armbevegelser i kaoset. Noen av trinnene sitter klistret på en trening, men er som slettet av hukommelsen dagen etter.
Hvordan er det mulig at det kan være så vanskelig å telle til fire!?

Les også:HENNE.no lenker til din blogg!
Vi ler. Fleiper. Holder humøret oppe. Dette er jo bare helt vanvittig gøy! Ikke et eneste lederkurs, vekttall i et fag, eller noe annet kompetanseløft ville løftet meg mer enn de utfordringene jeg står overfor akkurat nå. Dette er virkelig noe å bryne både hjernen og hjertet på.
Her må jeg bruke både den logiske og den følsomme siden av meg selv. Og forsøke så godt jeg kan å parre det sammen til noe som jeg kan være stolt av om tre uker.
Lars Alexander er for øvrig en helt fantastisk, tålmodig og morsom pedagog. - Perrrrfekt, kan han si innimellom - på ekte drammens dialekt. Og da blir jeg bare så utrolig lykkelig!
Kom ikke her og si at Flashdance var en ubetydelig film. Jeg kjenner følelsen, rytmene, nervene, og nærmere egen kropp kommer man ikke.
Noe å bruke i andre sammenhenger i livet også?

Følg bloggingen fra Skal Vi Danse kjendisene på tv2.no

FAKTA: Ellen Arnstad, sjefredaktør i HENNE og forlagsredaktør i Aller Norge. Deltaker på Skal vi danse 2009, med premiere på TV 2 lørdag 19. september.