Utemmet skjønnhet
Solen skinner som gull på klippene som stuper ned i et mørkeblått Stillehav. Marquesasøyene er et vilt og vakkert eventyr.
|
 |
Annonse
HENNE.NO:
Få flere reisetips i månedens papirutgave av HENNE!
Min første morgen på Hiva Oa er som å våkne opp i et bilde av Paul Gauguin. Intense farger, eksotisk blomstrende vegetasjon, vulkanske fjell, endeløst hav, valnøttfargede, ville hester som galopperer forbi i ravinen nedenfor.
Min base er Hanakee Pearl Lodge, et bungalowhotell som klorer seg fast i en fjellside like ovenfor hovedstaden Atuona. Kvinner med langt, svart hår steller plantene i hagen og ser til at jeg alltid har friske blomster innen rekkevidde. Selv skoene jeg har parkert utenfor døren over natten, er fylt med nyplukkede hibiskus.
Et øyrike er som en liten verden for seg selv, der strømninger utenfra når sent fram, og befolkningen lettere beholder sitt særpreg, sine skikker og tradisjoner. Slik er også de myteomspunne Marquesasøyene. Den avsidesliggende øygruppen består av 15 øyer helt nord i Fransk Polynesia, cirka 1200 kilometer nordøst for hovedøya Tahiti. Det var hit Thor Heyerdahl tok sin kone Liv på bryllupsreise i 1936, og fikk ideen til Kon-Tiki-ekspedisjonen.
På Marquesasøyene fant også kunstneren Paul Gauguin sitt primitive paradis. Han bodde sine siste år på Hiva Oa, der befolkningen kun teller 1829 mennesker. 1300 av dem bor i Autona, og øyas innbyggere er som en eneste stor familie. En populær møteplass er Magazin Gauguin, en lysegul landhandel i sentrum. Her sprer nyheter og sladder seg som ild i tørt gress både mellom matreolene og på benkene utenfor.
Da den opprørske maleren Paul Gauguin kom til Hiva Oa fra Tahiti i 1901, var han 53 år gammel, nedbrutt og syk. Den dameglade kunsteren kastet raskt sine øyne på en 14 år gammel «vahine» på den katolske misjonsskolen. I «brudepresang» fikk hun og familien en symaskin og metervis med lerret og forskjellige stoffer.
I byens museum finnes en kopi av Gauguins hus, hvor han over døren skar ut følgende budskap i trepanelet: «Gledenes hus. Vær mystisk. Vær forelsket, og du vil bli lykkelig.» Gauguin kom til Polynesia for å finne det primitive, det opprinnelige, det uberørte. Det han fant, formidlet han gjennom kraftfulle bilder få i verden på den tiden var moden for.
Den belgiske sangeren og låtskriveren Jacques Brel, en kunstner som var forgudet av sin samtid, ligger begravet i nærheten av Gauguin. For å slippe unna mediehysteriet dro Brel på jordomseiling med sin venninne Madly i 1975. Et år senere ankom de Autona og ble så betatt at de slo seg ned her for godt. Brel døde i 1978. Hans siste sang var «Les Marquesas», en hyllest til øygruppen hvor han endelig fant fred.
Vi humper og skumper i bilen på den dramatisk berg-og-dal-bane-veien mot landsbyen Puamau på den forrevne nordøstkysten. Veien går gjennom jungelaktige skoger fulle av papayafrukt og ned bratte, svingete åssider som rister cellulittene i filler. Hver gang vi treffer en bil, hilses det, og guiden Vaea forklarer hvem som har passert. Samtidig forteller hun om livet på øya.
Ironisk nok har Marquesasøyene, hvor mange har funnet sin sjelefred, en brutal fortid. Kannibalisme ble offisielt forbudt på øyene i 1867, men det siste registrerte tilfellet av kannibalisme var så sent som i 1926 da en bestemor spiste barnebarnet sitt. «Barn var betraktet som en delikatesse i gamle dager. Hendene og fingrene var det beste,» opplyser Vaea muntert.
Midt i en bakke bråbremser hun ved en stor klippe. Nedenfor fråder havet temperamentsfullt. Vi står ved Jomfruklippen der fedrene i gamle dager ofret sine døtre til tigerhaiguden for å be om godt fiske. Det var vanlig å ha 12–14 barn, og fedrene valgte alltid den vakreste av sine døtre som offergave. Pikene ble forberedt fra de var små, og ble regnet som modne når de var rundt 12 år gamle. På den store dagen ble de dekket av tradisjonelle teblader og skjenket fulle på kava. Ettersom dette ble betraktet som et ærefult oppdrag, kastet jentene seg frivillig utfor klippen og ned i de brutale brenningene.
Hiva Oa er den største av de sørligste Marquesasøyene. Den lille landsbyen Puamau har en katolsk kirke og en idyllisk strand, spesielt populær blant bodysurfere. Like ved ligger Me’ae Oipona, en tidligere hellig plass med mange ruiner og Polynesias største «tiki». En tiki er en menneskelignende gude-statue som ifølge forfedrene representerer magisk kraft. Tikiene nyter stor respekt selv i dag og må absolutt ikke flyttes på. Ifølge legendene vil dette utløse forbannelser.
Gjennom historien har ulike klaner stadig vært i blodige oppgjør med hverandre. Det var vanlig å markere seieren over en fiende ved å fortære ham – for å på denne måten overta motstanderens kraft.
Den spanske oppdagelsesreisende Alvoro De Mendana oppdaget Hiva Oa i 1595, men de krigerske innbyggerne forhindret europeerne i å slå seg ned her. Først i 1842 annekterte franskmennene øya. I 1855 ankom misjonærer og begynte å «temme de innfødte». En av de første tingene misjonærene forbød, var tatoveringer. Mange krigere var tatovert fra topp til tå med hypnotiske geometriske mønstre som skulle gi beskyttelse og samtidig svekke fiendens kraft. Tatoveringene var symboler på kunnskap, minner og sosial status.
Etter å ha gått i glemmeboken i generasjoner er tatoveringer igjen på moten på Marquesasøyene. For mange turister er dette den ultimate suvenir. Selv sier jeg bestemt nei til Vaeas tilbud om å la meg dypetse av den beste tatoveringskunstneren på øya.
Tilbake på Hanakee Pearl Lodge er det cocktail-tid. Bak bardisken står fjonge Teriki pyntet med blomst bak øret og lipgloss. Teriki er en av øygruppens mange «mahus», guttejenter, menn som kler seg mer eller mindre som damer. Mange av dem er heteroseksuelle og gifter seg med kvinner, mens andre liker menn.
– Det er attraktivt å ha en eller flere mahus ansatt. De gir super service, og turistene elsker dem, sier hotelldirektøren Emanuelle over en fruktig fantasidrink mikset av en fnisende Teriki.
I Fransk Polynesia har det vært tradisjon å oppdra en eller flere av guttene i familien som jenter. Dette praktiseres ennå – av ulike grunner. Ved å «forvandle» guttene til jenter slapp man i gamle dager å gi fra seg alle sønnene sine til høvdingene som stadig rekrutterte krigere. Samtidig fikk man mer hjelp til huslige sysler. Tradisjonen har ført til at mange gifte menn på øyene har affærer med menn på si. Uoffisielle statistikker sier at cirka 40 prosent av alle menn på Marquesasøyene er bifile.
Etter hvert fylles hotellbaren opp med lokale helter. Marquesas-boerne er vennlige mennesker som virker tilfreds med sin isolerte tilværelse. De er også veldig nysgjerrige på de få turistene som finner veien hit. Jeg blir invitert på en drink av en postmann, som etter et par stive drinker er lystig som et jazzband. Uten overtalelser stripper han spontant for å vise muskler, ferske tatoveringer og en gammel kampdans.
Bare seks av de 15 Marquesasøyene er bebodde. Neste stopp er Nuku Hiva, den største i øygruppen, og dens økonomiske og administrative sentrum. Øya er en gammel vulkan. Fra flyplassen i Naku Ataha tar jeg helikopter til hovedstaden Taiohae. I trangt selskap med en håndfull andre virvler jeg over utemmet naturskjønnhet. Vi svever over fjellplatåer, elver, fosser, skoger, klippelandskap og frodige daler før vi sirkler ned mot den speilblanke bukta Baie de Taiohae.
Øyas hovedstad ved foten av fjellet Muake er en moderne by med cirka 1700 innbyggere. Havnen er hvitprikkete av seilbåter fra alle verdenshjørner.
Senere på kvelden får jeg på hotellets terrasse se en mer profesjonell utgave av krigsdansen postmannen på Hiva Oa oppviste i sjanglende versjon. En skare morske menn kledd i røde lendekleder stamper med føttene og skriker fryktinngytende fra sine lungers dyp. Trærne rasler i vinden. Trommene drønner. Over oss skinner månen blåaktig og kald.
Neste morgen blir vi plukket opp av en guide i et regndryssende morgengry. Vi skal utforske Nuku Hiva, og terrengbilen brummer av gårde på veier nesten oppslukt av vegetasjon. Stikker vi hendene ut av vinduet, kan vi plukke blomster og frukter rett fra trærne. Naku Hiva er berglendt og glissent befolket. Her og der ligger noen fargeglade hus i klynger. På plantasjene dyrkes vanilje, kokosnøtter og duftsterk basilikum.
Vi stopper ved Kumuihei, en av øyas mest berømte arkeologiske plasser, og får høre om alle de groteske hendelsene som har utspilt seg her. Kamuihei er trolsk, vakker og litt uhyggelig. Jeg rusler i steinruinene blant tikier med fordreide ansikter og lange peniser. En sjakt er fylt av menneskeknokler kastet etter rituelle ofringer. Plassen er omsluttet av gigantiske banyantrær med flokete, overjordiske røtter.
Øyas håndverkspesialiteter er utskårne bruksgjenstander og tikier i tre, bilder laget av banket bark, smykker i skjell og bein, velduftende massasjeoljer og tradisjonelle kostymer av kokosnøtter og skjell. På vei tilbake til Taiohae stikker vi innom flere brukskunstnere. Jeg kjøper en stor tiki formet som en klubbe – selv om jeg vet at formålet med klubben ikke var så uskyldig som å slå ball.
Marquesasøyene er på mange måter en voldsom opplevelse. Samtidig er øyriket et sted der man kjenner at roen når ut til hver fiber av kroppen. Fra bilvinduet nyter jeg glimt av villhester i vaktsomme sprang gjennom enger pepret med lilla blomster.
Siste dag på øya bestemmer jeg meg for å leie hest og utforske Taiohae-området. Planen er å ri tilbake til hotellet hvor hesten vil bli plukket opp. Den første timen i villmarken er alt fortreffelig. Men da vi når stranden, går min firbente venn mer og mer over i snegletempo. Den siste bakken opp til hotellet ville sannsynligvis gått fortere om jeg hadde tatt hesten på ryggen i stedet.
Tre timer senere flyr jeg sørover. Fra luften ser jeg Nuku Hivas rå skjønnhet forsvinne i Stillehavets uendelighet. Magisk. Bebodd av mennesker som synes å være forelsket i livet. Akkurat slik Gauguin mente det skulle være.
Slik kommer du dit: Du kan fly fra Oslo til Papeete på Tahiti (med for eksempel Air France), og derfra til Naku Hiva.
Valuta: CPS (Confédération Française du Pacifique)
Språk: Tahitisk og fransk.
Klima og sesong: Fransk Polynesia har grovt sett to forskjellige årstider. Den tørre vintersesongen går fra mai til oktober. Den regnfylte sommersesongen er fra november til april. Men merk deg at Marquesasøyene er den tørreste øygruppen i Fransk Polynesia.
På nett:
Nettsiden www.marquises.pf er en lenke til turistinformasjonen på øyene.
På www.pearlresort.com finner du nyttig hotellinfo.
Nettsiden www.aranui.com gir informasjon om det berømte frakteskipet Aranui, som tilbyr cruise fra Papeete til Marquesasøyene.
Saken sto på trykk i HENNE nr 12, 2003. Informasjonen i artikkelen var korrekt ved publisering, vi tar forbehold om endringer etter dette. Send oss gjerne tips om Marquesasøyene.
Få flere reisetips i månedens papirutgave av HENNE!
Få flere reisetips i månedens papirutgave av HENNE!
Min første morgen på Hiva Oa er som å våkne opp i et bilde av Paul Gauguin. Intense farger, eksotisk blomstrende vegetasjon, vulkanske fjell, endeløst hav, valnøttfargede, ville hester som galopperer forbi i ravinen nedenfor.
Min base er Hanakee Pearl Lodge, et bungalowhotell som klorer seg fast i en fjellside like ovenfor hovedstaden Atuona. Kvinner med langt, svart hår steller plantene i hagen og ser til at jeg alltid har friske blomster innen rekkevidde. Selv skoene jeg har parkert utenfor døren over natten, er fylt med nyplukkede hibiskus.
Gauguins verden
Et øyrike er som en liten verden for seg selv, der strømninger utenfra når sent fram, og befolkningen lettere beholder sitt særpreg, sine skikker og tradisjoner. Slik er også de myteomspunne Marquesasøyene. Den avsidesliggende øygruppen består av 15 øyer helt nord i Fransk Polynesia, cirka 1200 kilometer nordøst for hovedøya Tahiti. Det var hit Thor Heyerdahl tok sin kone Liv på bryllupsreise i 1936, og fikk ideen til Kon-Tiki-ekspedisjonen.
På Marquesasøyene fant også kunstneren Paul Gauguin sitt primitive paradis. Han bodde sine siste år på Hiva Oa, der befolkningen kun teller 1829 mennesker. 1300 av dem bor i Autona, og øyas innbyggere er som en eneste stor familie. En populær møteplass er Magazin Gauguin, en lysegul landhandel i sentrum. Her sprer nyheter og sladder seg som ild i tørt gress både mellom matreolene og på benkene utenfor.
Da den opprørske maleren Paul Gauguin kom til Hiva Oa fra Tahiti i 1901, var han 53 år gammel, nedbrutt og syk. Den dameglade kunsteren kastet raskt sine øyne på en 14 år gammel «vahine» på den katolske misjonsskolen. I «brudepresang» fikk hun og familien en symaskin og metervis med lerret og forskjellige stoffer.
I byens museum finnes en kopi av Gauguins hus, hvor han over døren skar ut følgende budskap i trepanelet: «Gledenes hus. Vær mystisk. Vær forelsket, og du vil bli lykkelig.» Gauguin kom til Polynesia for å finne det primitive, det opprinnelige, det uberørte. Det han fant, formidlet han gjennom kraftfulle bilder få i verden på den tiden var moden for.
Den belgiske sangeren og låtskriveren Jacques Brel, en kunstner som var forgudet av sin samtid, ligger begravet i nærheten av Gauguin. For å slippe unna mediehysteriet dro Brel på jordomseiling med sin venninne Madly i 1975. Et år senere ankom de Autona og ble så betatt at de slo seg ned her for godt. Brel døde i 1978. Hans siste sang var «Les Marquesas», en hyllest til øygruppen hvor han endelig fant fred.
Jomfruofring
Vi humper og skumper i bilen på den dramatisk berg-og-dal-bane-veien mot landsbyen Puamau på den forrevne nordøstkysten. Veien går gjennom jungelaktige skoger fulle av papayafrukt og ned bratte, svingete åssider som rister cellulittene i filler. Hver gang vi treffer en bil, hilses det, og guiden Vaea forklarer hvem som har passert. Samtidig forteller hun om livet på øya.
Ironisk nok har Marquesasøyene, hvor mange har funnet sin sjelefred, en brutal fortid. Kannibalisme ble offisielt forbudt på øyene i 1867, men det siste registrerte tilfellet av kannibalisme var så sent som i 1926 da en bestemor spiste barnebarnet sitt. «Barn var betraktet som en delikatesse i gamle dager. Hendene og fingrene var det beste,» opplyser Vaea muntert.
Midt i en bakke bråbremser hun ved en stor klippe. Nedenfor fråder havet temperamentsfullt. Vi står ved Jomfruklippen der fedrene i gamle dager ofret sine døtre til tigerhaiguden for å be om godt fiske. Det var vanlig å ha 12–14 barn, og fedrene valgte alltid den vakreste av sine døtre som offergave. Pikene ble forberedt fra de var små, og ble regnet som modne når de var rundt 12 år gamle. På den store dagen ble de dekket av tradisjonelle teblader og skjenket fulle på kava. Ettersom dette ble betraktet som et ærefult oppdrag, kastet jentene seg frivillig utfor klippen og ned i de brutale brenningene.
Krigerske innbyggere
Hiva Oa er den største av de sørligste Marquesasøyene. Den lille landsbyen Puamau har en katolsk kirke og en idyllisk strand, spesielt populær blant bodysurfere. Like ved ligger Me’ae Oipona, en tidligere hellig plass med mange ruiner og Polynesias største «tiki». En tiki er en menneskelignende gude-statue som ifølge forfedrene representerer magisk kraft. Tikiene nyter stor respekt selv i dag og må absolutt ikke flyttes på. Ifølge legendene vil dette utløse forbannelser.
Gjennom historien har ulike klaner stadig vært i blodige oppgjør med hverandre. Det var vanlig å markere seieren over en fiende ved å fortære ham – for å på denne måten overta motstanderens kraft.
Den spanske oppdagelsesreisende Alvoro De Mendana oppdaget Hiva Oa i 1595, men de krigerske innbyggerne forhindret europeerne i å slå seg ned her. Først i 1842 annekterte franskmennene øya. I 1855 ankom misjonærer og begynte å «temme de innfødte». En av de første tingene misjonærene forbød, var tatoveringer. Mange krigere var tatovert fra topp til tå med hypnotiske geometriske mønstre som skulle gi beskyttelse og samtidig svekke fiendens kraft. Tatoveringene var symboler på kunnskap, minner og sosial status.
Etter å ha gått i glemmeboken i generasjoner er tatoveringer igjen på moten på Marquesasøyene. For mange turister er dette den ultimate suvenir. Selv sier jeg bestemt nei til Vaeas tilbud om å la meg dypetse av den beste tatoveringskunstneren på øya.
Cockails og homser
Tilbake på Hanakee Pearl Lodge er det cocktail-tid. Bak bardisken står fjonge Teriki pyntet med blomst bak øret og lipgloss. Teriki er en av øygruppens mange «mahus», guttejenter, menn som kler seg mer eller mindre som damer. Mange av dem er heteroseksuelle og gifter seg med kvinner, mens andre liker menn.
– Det er attraktivt å ha en eller flere mahus ansatt. De gir super service, og turistene elsker dem, sier hotelldirektøren Emanuelle over en fruktig fantasidrink mikset av en fnisende Teriki.
I Fransk Polynesia har det vært tradisjon å oppdra en eller flere av guttene i familien som jenter. Dette praktiseres ennå – av ulike grunner. Ved å «forvandle» guttene til jenter slapp man i gamle dager å gi fra seg alle sønnene sine til høvdingene som stadig rekrutterte krigere. Samtidig fikk man mer hjelp til huslige sysler. Tradisjonen har ført til at mange gifte menn på øyene har affærer med menn på si. Uoffisielle statistikker sier at cirka 40 prosent av alle menn på Marquesasøyene er bifile.
Etter hvert fylles hotellbaren opp med lokale helter. Marquesas-boerne er vennlige mennesker som virker tilfreds med sin isolerte tilværelse. De er også veldig nysgjerrige på de få turistene som finner veien hit. Jeg blir invitert på en drink av en postmann, som etter et par stive drinker er lystig som et jazzband. Uten overtalelser stripper han spontant for å vise muskler, ferske tatoveringer og en gammel kampdans.
Kampdans på Nuku Hiva
Bare seks av de 15 Marquesasøyene er bebodde. Neste stopp er Nuku Hiva, den største i øygruppen, og dens økonomiske og administrative sentrum. Øya er en gammel vulkan. Fra flyplassen i Naku Ataha tar jeg helikopter til hovedstaden Taiohae. I trangt selskap med en håndfull andre virvler jeg over utemmet naturskjønnhet. Vi svever over fjellplatåer, elver, fosser, skoger, klippelandskap og frodige daler før vi sirkler ned mot den speilblanke bukta Baie de Taiohae.
Øyas hovedstad ved foten av fjellet Muake er en moderne by med cirka 1700 innbyggere. Havnen er hvitprikkete av seilbåter fra alle verdenshjørner.
Senere på kvelden får jeg på hotellets terrasse se en mer profesjonell utgave av krigsdansen postmannen på Hiva Oa oppviste i sjanglende versjon. En skare morske menn kledd i røde lendekleder stamper med føttene og skriker fryktinngytende fra sine lungers dyp. Trærne rasler i vinden. Trommene drønner. Over oss skinner månen blåaktig og kald.
Knokler og røde bananer
Neste morgen blir vi plukket opp av en guide i et regndryssende morgengry. Vi skal utforske Nuku Hiva, og terrengbilen brummer av gårde på veier nesten oppslukt av vegetasjon. Stikker vi hendene ut av vinduet, kan vi plukke blomster og frukter rett fra trærne. Naku Hiva er berglendt og glissent befolket. Her og der ligger noen fargeglade hus i klynger. På plantasjene dyrkes vanilje, kokosnøtter og duftsterk basilikum.
Vi stopper ved Kumuihei, en av øyas mest berømte arkeologiske plasser, og får høre om alle de groteske hendelsene som har utspilt seg her. Kamuihei er trolsk, vakker og litt uhyggelig. Jeg rusler i steinruinene blant tikier med fordreide ansikter og lange peniser. En sjakt er fylt av menneskeknokler kastet etter rituelle ofringer. Plassen er omsluttet av gigantiske banyantrær med flokete, overjordiske røtter.
Øyas håndverkspesialiteter er utskårne bruksgjenstander og tikier i tre, bilder laget av banket bark, smykker i skjell og bein, velduftende massasjeoljer og tradisjonelle kostymer av kokosnøtter og skjell. På vei tilbake til Taiohae stikker vi innom flere brukskunstnere. Jeg kjøper en stor tiki formet som en klubbe – selv om jeg vet at formålet med klubben ikke var så uskyldig som å slå ball.
Marquesasøyene er på mange måter en voldsom opplevelse. Samtidig er øyriket et sted der man kjenner at roen når ut til hver fiber av kroppen. Fra bilvinduet nyter jeg glimt av villhester i vaktsomme sprang gjennom enger pepret med lilla blomster.
Siste dag på øya bestemmer jeg meg for å leie hest og utforske Taiohae-området. Planen er å ri tilbake til hotellet hvor hesten vil bli plukket opp. Den første timen i villmarken er alt fortreffelig. Men da vi når stranden, går min firbente venn mer og mer over i snegletempo. Den siste bakken opp til hotellet ville sannsynligvis gått fortere om jeg hadde tatt hesten på ryggen i stedet.
Tre timer senere flyr jeg sørover. Fra luften ser jeg Nuku Hivas rå skjønnhet forsvinne i Stillehavets uendelighet. Magisk. Bebodd av mennesker som synes å være forelsket i livet. Akkurat slik Gauguin mente det skulle være.
Reisefakta:
Slik kommer du dit: Du kan fly fra Oslo til Papeete på Tahiti (med for eksempel Air France), og derfra til Naku Hiva.
Valuta: CPS (Confédération Française du Pacifique)
Språk: Tahitisk og fransk.
Klima og sesong: Fransk Polynesia har grovt sett to forskjellige årstider. Den tørre vintersesongen går fra mai til oktober. Den regnfylte sommersesongen er fra november til april. Men merk deg at Marquesasøyene er den tørreste øygruppen i Fransk Polynesia.
På nett:
Nettsiden www.marquises.pf er en lenke til turistinformasjonen på øyene.
På www.pearlresort.com finner du nyttig hotellinfo.
Nettsiden www.aranui.com gir informasjon om det berømte frakteskipet Aranui, som tilbyr cruise fra Papeete til Marquesasøyene.
Saken sto på trykk i HENNE nr 12, 2003. Informasjonen i artikkelen var korrekt ved publisering, vi tar forbehold om endringer etter dette. Send oss gjerne tips om Marquesasøyene.
Få flere reisetips i månedens papirutgave av HENNE!
3 utgaver av HENNE + strassarmbånd for kun 149,-
Klikk her
x
x
Registrer deg som bruker på Henne.no
