Tyrkisk pepper
Tradisjonell og trendbevisst. Gudfryktig og glamorøs. En fot i Europa og en fot i Asia. Istanbul byr på sterke opplevelser.
|
Annonse
HENNE.NO:
Håret til sangerinnen er vilt som en høststorm. Klærne ser ut som undertøy. Munnen er en lilla flenge som tordner av tyrkisk teknopop. Bak sangdivaen flimrer bilder av historiske menn i turbaner og fezer, de karakteristiske røde pillehattene med svart dusk på. Samtidig som hotell-tv-en min vibrerer av tyrkiske musikkvideoer, kaller muezzinene til bønn fra himmelstrebende minareter.
Istanbul, en gang dronningen av alle byer, har en splittet personlighet. En del av hjertet ligger i Europa og en annen i Asia, både geografisk og kulturelt. Gamle tradisjoner og nye trender strømmer begge veier. Derfor regnes Istanbul ofte for å være verdens mest liberale muslimske storby.
I bydelen Taksim er det full rulle døgnet rundt. Gater og smug lokker med magedansshow, strippebuler, rock'n'roll-klubber, gallerier, restauranter og butikker. En tidlig kveld lar vi oss drive med i menneskehavet i gågaten Istiklal Caddesi. Foran oss leier en jukseblond jente i sjokkgrønt miniskjørt på en kar med hvalrossbart og store gullmedaljer i et kjede rundt en fet hals. To beduggete svensker speider etter neste sted de kan høyne promillen, mens en flokk skravlende damer dydig skjuler håret under fargerike skjerf. Til høyre og venstre løper travle stikkgater og arkader som dufter av epletobakk og grillet kjøtt.
En av arkadene fører oss til Mesrutiyet Caddesi og in-stedet Lokanta. En dørvakt sjekker at vi er på gjestelisten før han innvilger oss adgang til byens heteste mattempel. Minimalistiske Lokanta er hjertebarnet til den unge, talentfulle kokken Mehmet Gürs. Han er halvt finsk og halvt tyrkisk, og hans skandinaviske bakgrunn preger menyen. En stjernerett er dampet breiflabb servert med sitronkrempasta, friske urter og kaperssaus.
- Dette er den beste restauranten i Istanbul, meddeler Leynep, en motedesigner som sitter ved nabobordet i selskap med sin søster Rana, som er patolog.
Begge er i trettiårene og single. Søstrene hevder at det er vanskelig å være selvstendig kvinne i dagens Tyrkia.
- Den jevne mann ønsker en mer tradisjonell kvinne. Slik jeg ser det, var kvinner mer frigjort på 1920-tallet da slør ble forbudt. I dag er hodeskjerf og burka et vanlig syn i de mest religiøse nabolagene. Jeg tror på Allah, men jeg nekter å tro at han ønsker at vi kvinner skal leve vårt liv bak stengsler av tøy, sier Leynep engasjert.
Rundt midnatt forvandles Lokanta til nattklubb. Istanbuls hippe elite ankommer i hopetall. Menn i Burberry-skjorter, karer med tatoverte overarmer, kjolefjonge hunkjønn på tårnhøye hæler og evadøtre med lavtkuttede dongeribukser klemmer seg sammen rundt bordene. I underetasjen fyrer dj-en Lil Louis av Lenny Krawitz’ hits mot den vrikkende massen på dansegulvet. Sju etasjer opp, på takloungen Nu Teras, nyter partyglade gjester natten under en håndfull stjerner.
Nedenfor Lokanta lyser det hemmelighetsfullt fra vinduene på Pera Palas. Hotellet ble bygd i 1892, som siste glamorøse stopp på Orientekspressen fra Paris til Istanbul. Her satt konger, presidenter, spioner og prostituerte side om side i Orient Express Bar, som ikke har forandret seg mye på 113 år. Mange av hotellrommene er oppkalt etter kjente gjester. Agatha Christie skrev sin berømte kriminalroman «Mord på Orientekspressen» på rom 411.
I dag heter Istanbuls hotteste hotell Bentley. Milano-arkitektene Piero Lissoni og Nicoletta Canesi står for utformingen. Designen er enkel og lekker, med store vinduer som slipper inn mye dagslys. Første etasje er kombinert lobby og lounge med dj og bar. I restauranten i annen etasje er rettene inspirert av både østlig og vestlig kjøkken. Her får du blant annet røkt tomatsuppe med aïolisaus og tyrkisk kjøttbolle, kebab, med yoghurt. I Tyrkia er kebab mer enn et hastig gatekjøkkenmåltid. Ordet kebab omfatter minst 100 forskjellige retter, og selv de mest fancy restaurantene serverer kebab i en eller annen variant.
Fortid og nåtid, modernitet og forfall går hånd i hånd i Istanbul. Overalt ser vi hus i elendig forfatning. Ruter uten glass stirrer dystert ut mot gatene. Fasader skriker etter maling, og synes å kunne segne sammen bare du blåser på dem.
Likevel er det noe vakkert med alt dette medtatte, konstaterer fotograf Christian idet vi tumler ut fra Bentleys perfekte verden og inn i den ekte. Litt senere blir han stående foran et skittent vindu, der pompøse, antikke lysekroner skjelver i støyen fra trafikken omkring. På den andre siden av gaten har et helt kvartal spesialisert seg på lyskilder. Andre kvartaler tar for seg verktøy, bøker eller parykker.
– Å bruke parykk og løshår er blitt veldig moderne de siste årene. Dessuten er mange av kundene mine troende kvinner som jobber i offentlige stillinger der de ikke lenger får lov å bruke hodesjal. For å skjule håret sitt bruker de nå parykk i stedet, forklarer frisøren Enver, som vi finner på noen skjeve trapper på gaten Tarlabasi Bulvari.
I en butikk like ved har Ali satset på erotiske hjelpemidler. Noe som var totalt tabu for ti år siden. Ali forteller at de fleste av kundene er kvinner, og bestselgeren er en tysk orgasmekrem.
Trafikken i Istanbul er et drama av eksos-spyende biler uten manus. Du må klore deg fast i de små, gule drosjene, som kjører i hundre over stokk og stein. For vårt vedkommende også over en diger vanndunk. Den fester seg mellom forhjulene, og får den hissige Fiaten til å slingre og hoppe som en småfull kenguru, inntil den nirøykende sjåføren finner det for godt å fjerne den.
I nabolagene Nisantasi og Tesvikiye, to av Istanbuls mest snobbete shoppingområder, er det få meter mellom luksusbilene. Skjødehunder sitter i fanget på kvinnelige sjåfører med solariumsbrun hud og jålete solbriller. Merkebutikker viser siste mote fra Gucci, Max Mara, Armani og Louis Vuitton. Boutiquer og spesialbutikker fører alt fra edle tyrkiske viner til leopardspettete joggesko. D & P Perfumum selger kopier av over 300 kjente parfymer til en billig penge. I interiørbutikken Pasabahce kan du handle både moderne tyrkisk design og en glasskolleksjon inspirert av ottomansk glasskunst.
To butikker i Atiye Sokak-gaten bærer designeren Gönül Paksoys navn. Hun tolker ottomansk design på en ny måte i sine kles- og smykkekolleksjoner. Resultatet er særegent, og absolutt noe å åpne lommeboken for.
Spesielle er også smykkene til designeren Elif Sönmez. Den livlige kunstneren, som egentlig er utdannet skulptør fra Milano, har en atelierbutikk sammen med tre andre designere i en bygård med bakhage. Varesortimentet hos Bashqua Concept Shop består av møbler, brukskunst, klær, vesker og smykker.
Mens vi prøvesitter hagestolene signert Yilmaz Zenger, byr Elif på kaffe ispedd Baileys-likør og sure plommer dyppet i salt. Designeren forteller at studietiden i Italia var tung.
— Jeg savnet alt ved Istanbul, bortsett fra trafikken. Livet er mer ekte her. Folk er ikke så opptatt av penger, og vår kulturarv er berusende inspirerende, mener hun.
Bydelen Sultanahmed, som ligger vakkert til på neset mellom Det gylne horn og Marmarahavet, er en gåtefull mosaikk av eldgamle gater og voldsomme kulturskatter. Storøyd beundrer vi museet Hagia Sofia, Den blå moské og Topkapi-palasset.
Sistnevnte var hovedsete for de ottomanske sultanene i tre århundrer og er en liten by i seg selv. I skattkammeret ligger alt fra plommestore edelsteiner og kostelig turbanpynt til hodeskallen til Johannes døperen.
Mest inntrykk gjør likevel haremsavdelingen. Harem betyr «det forbudte» på arabisk, og betegner palassets private del, der sultanen og familien hans bodde sammen med flere hundre haremskvinner i utstudert forfinelse. Haremet var nådeløst styrt av sultanens mor, og var sentrum for de verste intriger og morderiske komplotter. For eksempel fikk Sultan Murat III (1574–95) hundre og tre barn, men bare ett av dem som kunne overta tronen, levde opp.
Blåregn, roser og hestekastanjer gror villig langs brosteinsgaten Sogukcesme bak Hagia Sofia. Her er flere småhus i ottomansk stil gjort om til hotellet Ayasofya Pansiyonlari. Et par hus nedenfor lager søstrene Gercin prydgjenstander og smykker av halvedelsteinen kalsedon. I Tyrkia er den blålilla steinen i uminnelige tider blitt forbundet med god energi og hell for eieren. I gamle dager ble den mye brukt av advokater, som mente den styrket halschakraet og derfor påvirket deres veltalenhet.
Gamlebyens pågående handelsmenn kjenner muligens også til kalsedonens velsignelser. I hvert fall er de verbalt oppfinnsomme når det gjelder å lokke turister inn i butikkene sine:
– Du dame, du har veldig vakre øyne. Du burde unne dem å se alt det spennende jeg har i butikken min. Dessuten har jeg smakt norsk brun saueost og kjenner en kioskeier på Lillehammer. Kom inn, du trenger ikke å kjøpe noe, bare se med de turkise øynene dine, lokker en av dem.
Teppeselgeren Murat trenger imidlertid ikke å overbevise kundene med vakre ord. I teppegalleriet Artemis virker katten Wisteria, som slumrer på en stabel tepper i vinduet, som en magnet på forbipasserende. Murat forteller stolt at Wisteria er en av verdens 260 van-katter. Det som er karakteristisk for de hvite kattene, som kommer fra området rundt Van-sjøen i Tyrkia, er at de er født med ett grønt og ett blått øye. Dessuten elsker de å bade og svømme.
Etter pusemøtet ender vi opp i bydelens gamle fengsel, som nå huser fasjonable Four Seasons Hotel. En fredfull lunsj her gjør oss godt, før vi kaster oss ut i handelsgalskapen i basaren Kapali Carsi, der 5480 butikker bugner av alt fra snabelsabler og antikke fliser til gull, sølv og tepper. Mye pruting senere forlater vi basaren nedlesset av kelimputer, sølvarmbånd og tunikaer i en sverm av selgere. Frenetisk prøver de å prakke på oss falske designersokker, parfymer og fezer med krummelurer.
Den egyptiske basaren i bydelen Eminönü er en maurtue av farger, lyder, lukter og smaker. Bordene bugner av kanel, safran, rosete og ingefær. Vi vandrer under ranker av nellikfrø, forbi fjell av ost, tårn av kaviar og boder fylt med de underligste sukkertøy. I kjæledyravdelingen kakler egyptiske kyllinger i kor med gule ender og sultanfugler. Folk handler paprikaplanter, gressklippere, hundefôr og ekornmat.
God føde for menneskemager finner vi på restauranten Hamdi et Lokantasi, et steinkast unna. Effektive kelnere i hvite skjorter bringer små tyrkiske pizzaer og et vell av kebaber til bordet vårt. Kebaben laget av hakket lammekjøtt og pistasienøtter er rågod. Til dessert sluker vi konfektbiter av baklava og tynne makaronier i søt saus.
Fra Hamdis veranda ser vi nesten til Svartehavet. Under oss breier Istanbuls kaotiske bebyggelse seg ut mellom veier av asfalt og vann. På broene over til bydelen Galata står menn i dressjakker og prøver fiskelykken. På høydene omkring troner moskeene, tause og mektige.
På Eminönü busstasjon tigger fillete sigøynere med unger i bylter på ryggen. Bak en badevekt sitter en gammel gubbe i yogastilling med bedende blikk. Han tilbyr seg å veie meg for to kroner. Passerende kjøretøy støyer av magedansmusikk og jublende fotballkommentatorer. På en stolpe varsler en plakat at Sonic Youth, et amerikansk undergrunnsband, snart kommer for å rocke byen. En greskortodoks prest med en finurlig hatt haster av gårde med en gul koffert på slep. Hvert minutt i Istanbul er 1001 inntrykk på en gang.
1. Du har ikke fått med deg essensen av Istanbul uten å ha sett forstedene langs Bosporosstredet. Ta en sightseeingbåt og returner gjerne med drosje, slik at du kan spise lunsj eller middag på hippe Mia Mensa i bydelen Kurucesme.
2. Opplev en grundig kroppsvask i et tyrkisk bad. Enten på offentlig hammam eller på det lekre spaet Onacua på Ciragan Palace Hotel Kempinsky.
3. Forsøk så mange kebabretter du kan. Suveren kebab med pistasienøtter og iskender kebab (fårekjøtt med yoghurt) får du på Hamdi Et Lokantasi.
Slik kommer du dit: Turkish Airlines har direkterute Oslo–Istanbul to ganger i uken (www.turkishairlines.com). Ellers flyr blant annet Lufthansa via Frankfurt eller Munchen.
Valuta: Tyrkisk lire.
Sesong: Istanbul kan besøkes hele året, men er kanskje finest i periodene mai–juni og september–oktober.
Visum: Norske borgere trenger visum. Det kan ordnes på Den tyrkiske ambassaden i Oslo eller på flyplassen i Istanbul.
Internett: www.istanbulcityguide.com, www.istanbul.com.
Les også 20 tips fra Istanbul.
Saken stod på trykk i HENNE nr 11, 2005. Vi tar forbehold om eventuelle endringer etter publisering. Send oss gjerne et tips om Istanbul.
Håret til sangerinnen er vilt som en høststorm. Klærne ser ut som undertøy. Munnen er en lilla flenge som tordner av tyrkisk teknopop. Bak sangdivaen flimrer bilder av historiske menn i turbaner og fezer, de karakteristiske røde pillehattene med svart dusk på. Samtidig som hotell-tv-en min vibrerer av tyrkiske musikkvideoer, kaller muezzinene til bønn fra himmelstrebende minareter.
Istanbul, en gang dronningen av alle byer, har en splittet personlighet. En del av hjertet ligger i Europa og en annen i Asia, både geografisk og kulturelt. Gamle tradisjoner og nye trender strømmer begge veier. Derfor regnes Istanbul ofte for å være verdens mest liberale muslimske storby.
Finsk-tyrkisk suksess
I bydelen Taksim er det full rulle døgnet rundt. Gater og smug lokker med magedansshow, strippebuler, rock'n'roll-klubber, gallerier, restauranter og butikker. En tidlig kveld lar vi oss drive med i menneskehavet i gågaten Istiklal Caddesi. Foran oss leier en jukseblond jente i sjokkgrønt miniskjørt på en kar med hvalrossbart og store gullmedaljer i et kjede rundt en fet hals. To beduggete svensker speider etter neste sted de kan høyne promillen, mens en flokk skravlende damer dydig skjuler håret under fargerike skjerf. Til høyre og venstre løper travle stikkgater og arkader som dufter av epletobakk og grillet kjøtt.
En av arkadene fører oss til Mesrutiyet Caddesi og in-stedet Lokanta. En dørvakt sjekker at vi er på gjestelisten før han innvilger oss adgang til byens heteste mattempel. Minimalistiske Lokanta er hjertebarnet til den unge, talentfulle kokken Mehmet Gürs. Han er halvt finsk og halvt tyrkisk, og hans skandinaviske bakgrunn preger menyen. En stjernerett er dampet breiflabb servert med sitronkrempasta, friske urter og kaperssaus.
- Dette er den beste restauranten i Istanbul, meddeler Leynep, en motedesigner som sitter ved nabobordet i selskap med sin søster Rana, som er patolog.
Begge er i trettiårene og single. Søstrene hevder at det er vanskelig å være selvstendig kvinne i dagens Tyrkia.
- Den jevne mann ønsker en mer tradisjonell kvinne. Slik jeg ser det, var kvinner mer frigjort på 1920-tallet da slør ble forbudt. I dag er hodeskjerf og burka et vanlig syn i de mest religiøse nabolagene. Jeg tror på Allah, men jeg nekter å tro at han ønsker at vi kvinner skal leve vårt liv bak stengsler av tøy, sier Leynep engasjert.
Rundt midnatt forvandles Lokanta til nattklubb. Istanbuls hippe elite ankommer i hopetall. Menn i Burberry-skjorter, karer med tatoverte overarmer, kjolefjonge hunkjønn på tårnhøye hæler og evadøtre med lavtkuttede dongeribukser klemmer seg sammen rundt bordene. I underetasjen fyrer dj-en Lil Louis av Lenny Krawitz’ hits mot den vrikkende massen på dansegulvet. Sju etasjer opp, på takloungen Nu Teras, nyter partyglade gjester natten under en håndfull stjerner.
Kebab og orgasmekrem
Interiør på Bentley Hotel.
I dag heter Istanbuls hotteste hotell Bentley. Milano-arkitektene Piero Lissoni og Nicoletta Canesi står for utformingen. Designen er enkel og lekker, med store vinduer som slipper inn mye dagslys. Første etasje er kombinert lobby og lounge med dj og bar. I restauranten i annen etasje er rettene inspirert av både østlig og vestlig kjøkken. Her får du blant annet røkt tomatsuppe med aïolisaus og tyrkisk kjøttbolle, kebab, med yoghurt. I Tyrkia er kebab mer enn et hastig gatekjøkkenmåltid. Ordet kebab omfatter minst 100 forskjellige retter, og selv de mest fancy restaurantene serverer kebab i en eller annen variant.
Fortid og nåtid, modernitet og forfall går hånd i hånd i Istanbul. Overalt ser vi hus i elendig forfatning. Ruter uten glass stirrer dystert ut mot gatene. Fasader skriker etter maling, og synes å kunne segne sammen bare du blåser på dem.
Likevel er det noe vakkert med alt dette medtatte, konstaterer fotograf Christian idet vi tumler ut fra Bentleys perfekte verden og inn i den ekte. Litt senere blir han stående foran et skittent vindu, der pompøse, antikke lysekroner skjelver i støyen fra trafikken omkring. På den andre siden av gaten har et helt kvartal spesialisert seg på lyskilder. Andre kvartaler tar for seg verktøy, bøker eller parykker.
– Å bruke parykk og løshår er blitt veldig moderne de siste årene. Dessuten er mange av kundene mine troende kvinner som jobber i offentlige stillinger der de ikke lenger får lov å bruke hodesjal. For å skjule håret sitt bruker de nå parykk i stedet, forklarer frisøren Enver, som vi finner på noen skjeve trapper på gaten Tarlabasi Bulvari.
I en butikk like ved har Ali satset på erotiske hjelpemidler. Noe som var totalt tabu for ti år siden. Ali forteller at de fleste av kundene er kvinner, og bestselgeren er en tysk orgasmekrem.
Snobbete shopping
Trafikken i Istanbul er et drama av eksos-spyende biler uten manus. Du må klore deg fast i de små, gule drosjene, som kjører i hundre over stokk og stein. For vårt vedkommende også over en diger vanndunk. Den fester seg mellom forhjulene, og får den hissige Fiaten til å slingre og hoppe som en småfull kenguru, inntil den nirøykende sjåføren finner det for godt å fjerne den.
I nabolagene Nisantasi og Tesvikiye, to av Istanbuls mest snobbete shoppingområder, er det få meter mellom luksusbilene. Skjødehunder sitter i fanget på kvinnelige sjåfører med solariumsbrun hud og jålete solbriller. Merkebutikker viser siste mote fra Gucci, Max Mara, Armani og Louis Vuitton. Boutiquer og spesialbutikker fører alt fra edle tyrkiske viner til leopardspettete joggesko. D & P Perfumum selger kopier av over 300 kjente parfymer til en billig penge. I interiørbutikken Pasabahce kan du handle både moderne tyrkisk design og en glasskolleksjon inspirert av ottomansk glasskunst.
To butikker i Atiye Sokak-gaten bærer designeren Gönül Paksoys navn. Hun tolker ottomansk design på en ny måte i sine kles- og smykkekolleksjoner. Resultatet er særegent, og absolutt noe å åpne lommeboken for.
Spesielle er også smykkene til designeren Elif Sönmez. Den livlige kunstneren, som egentlig er utdannet skulptør fra Milano, har en atelierbutikk sammen med tre andre designere i en bygård med bakhage. Varesortimentet hos Bashqua Concept Shop består av møbler, brukskunst, klær, vesker og smykker.
Mens vi prøvesitter hagestolene signert Yilmaz Zenger, byr Elif på kaffe ispedd Baileys-likør og sure plommer dyppet i salt. Designeren forteller at studietiden i Italia var tung.
— Jeg savnet alt ved Istanbul, bortsett fra trafikken. Livet er mer ekte her. Folk er ikke så opptatt av penger, og vår kulturarv er berusende inspirerende, mener hun.
Gåtefull mosaikk
Bydelen Sultanahmed, som ligger vakkert til på neset mellom Det gylne horn og Marmarahavet, er en gåtefull mosaikk av eldgamle gater og voldsomme kulturskatter. Storøyd beundrer vi museet Hagia Sofia, Den blå moské og Topkapi-palasset.
Sistnevnte var hovedsete for de ottomanske sultanene i tre århundrer og er en liten by i seg selv. I skattkammeret ligger alt fra plommestore edelsteiner og kostelig turbanpynt til hodeskallen til Johannes døperen.
Mest inntrykk gjør likevel haremsavdelingen. Harem betyr «det forbudte» på arabisk, og betegner palassets private del, der sultanen og familien hans bodde sammen med flere hundre haremskvinner i utstudert forfinelse. Haremet var nådeløst styrt av sultanens mor, og var sentrum for de verste intriger og morderiske komplotter. For eksempel fikk Sultan Murat III (1574–95) hundre og tre barn, men bare ett av dem som kunne overta tronen, levde opp.
Hotellet Ayasofya Pansiyonlari.
Gamlebyens pågående handelsmenn kjenner muligens også til kalsedonens velsignelser. I hvert fall er de verbalt oppfinnsomme når det gjelder å lokke turister inn i butikkene sine:
– Du dame, du har veldig vakre øyne. Du burde unne dem å se alt det spennende jeg har i butikken min. Dessuten har jeg smakt norsk brun saueost og kjenner en kioskeier på Lillehammer. Kom inn, du trenger ikke å kjøpe noe, bare se med de turkise øynene dine, lokker en av dem.
Teppeselgeren Murat trenger imidlertid ikke å overbevise kundene med vakre ord. I teppegalleriet Artemis virker katten Wisteria, som slumrer på en stabel tepper i vinduet, som en magnet på forbipasserende. Murat forteller stolt at Wisteria er en av verdens 260 van-katter. Det som er karakteristisk for de hvite kattene, som kommer fra området rundt Van-sjøen i Tyrkia, er at de er født med ett grønt og ett blått øye. Dessuten elsker de å bade og svømme.
Etter pusemøtet ender vi opp i bydelens gamle fengsel, som nå huser fasjonable Four Seasons Hotel. En fredfull lunsj her gjør oss godt, før vi kaster oss ut i handelsgalskapen i basaren Kapali Carsi, der 5480 butikker bugner av alt fra snabelsabler og antikke fliser til gull, sølv og tepper. Mye pruting senere forlater vi basaren nedlesset av kelimputer, sølvarmbånd og tunikaer i en sverm av selgere. Frenetisk prøver de å prakke på oss falske designersokker, parfymer og fezer med krummelurer.
Tusen og ett inntrykk
Den egyptiske basaren i bydelen Eminönü er en maurtue av farger, lyder, lukter og smaker. Bordene bugner av kanel, safran, rosete og ingefær. Vi vandrer under ranker av nellikfrø, forbi fjell av ost, tårn av kaviar og boder fylt med de underligste sukkertøy. I kjæledyravdelingen kakler egyptiske kyllinger i kor med gule ender og sultanfugler. Folk handler paprikaplanter, gressklippere, hundefôr og ekornmat.
God føde for menneskemager finner vi på restauranten Hamdi et Lokantasi, et steinkast unna. Effektive kelnere i hvite skjorter bringer små tyrkiske pizzaer og et vell av kebaber til bordet vårt. Kebaben laget av hakket lammekjøtt og pistasienøtter er rågod. Til dessert sluker vi konfektbiter av baklava og tynne makaronier i søt saus.
Fra Hamdis veranda ser vi nesten til Svartehavet. Under oss breier Istanbuls kaotiske bebyggelse seg ut mellom veier av asfalt og vann. På broene over til bydelen Galata står menn i dressjakker og prøver fiskelykken. På høydene omkring troner moskeene, tause og mektige.
På Eminönü busstasjon tigger fillete sigøynere med unger i bylter på ryggen. Bak en badevekt sitter en gammel gubbe i yogastilling med bedende blikk. Han tilbyr seg å veie meg for to kroner. Passerende kjøretøy støyer av magedansmusikk og jublende fotballkommentatorer. På en stolpe varsler en plakat at Sonic Youth, et amerikansk undergrunnsband, snart kommer for å rocke byen. En greskortodoks prest med en finurlig hatt haster av gårde med en gul koffert på slep. Hvert minutt i Istanbul er 1001 inntrykk på en gang.
Tre ting du må gjøre i Istanbul
1. Du har ikke fått med deg essensen av Istanbul uten å ha sett forstedene langs Bosporosstredet. Ta en sightseeingbåt og returner gjerne med drosje, slik at du kan spise lunsj eller middag på hippe Mia Mensa i bydelen Kurucesme.
2. Opplev en grundig kroppsvask i et tyrkisk bad. Enten på offentlig hammam eller på det lekre spaet Onacua på Ciragan Palace Hotel Kempinsky.
3. Forsøk så mange kebabretter du kan. Suveren kebab med pistasienøtter og iskender kebab (fårekjøtt med yoghurt) får du på Hamdi Et Lokantasi.
Reisefakta
Slik kommer du dit: Turkish Airlines har direkterute Oslo–Istanbul to ganger i uken (www.turkishairlines.com). Ellers flyr blant annet Lufthansa via Frankfurt eller Munchen.
Valuta: Tyrkisk lire.
Sesong: Istanbul kan besøkes hele året, men er kanskje finest i periodene mai–juni og september–oktober.
Visum: Norske borgere trenger visum. Det kan ordnes på Den tyrkiske ambassaden i Oslo eller på flyplassen i Istanbul.
Internett: www.istanbulcityguide.com, www.istanbul.com.
Les også 20 tips fra Istanbul.
Saken stod på trykk i HENNE nr 11, 2005. Vi tar forbehold om eventuelle endringer etter publisering. Send oss gjerne et tips om Istanbul.
3 utgaver av HENNE + strassarmbånd for kun 149,-
Klikk her
x
x
Registrer deg som bruker på Henne.no
